18 000 på Vise & Lyrikkfestival i Haugesund
og de tok án heilt ut!
AV GEIR KVAM Ambisiøse ungdommer var blitt så inspirert av at trehundretusen møtte opp på Woodstock festivalen utenfor New York, at de «bare måtte» arrangere noe lignende her hjemme. De norske visefestivalene ble en røykfull, fuktig og berusende opplevelse i sosialismens ånd med store kapitalistiske overtoner.
Det gjaldt å ha formalitetene i orden.
I vår lille by førte dette til at vi fikk oppleve flere heidundrende «Vise- og lyrikkfestivaler». Det var så vellykket at alle de som var med på galskapen aldri noen gang kommer til å glemme det.
Arrangementet virket som ei fjøslykt på ungdommer fra hele landet, og det kom utrolig mye rart rekende og de hadde mye «rart» med seg.
Konsumet av øl var så stort at byens kolonialhandleren satte nye salgsrekorder hver dag. Til slutt ble det så galt at arrangørene måtte be politimesteren tørrlegge hele byen.
Men hasj var jo fremdeles i handelen, så når folk ikke fikk tak i øl, gikk de over til narkotika. Avholdspolitikk i fri dressur spør du meg.
Ole Paus og Lillebjørn Nilsen kom til byen for å kaste glans over festivalen, sammen med resten av vise- og lyrikknorge. En hel horde stuntpoeter kom også med tweedjakke, lange skjerf og hele ansiktet fullt av skjegg. De lirte av seg det ene knallrøde politiske budskapet etter det andre, og gjemte ingenting mellom linjene. De var stolte av sine velvalgte ord og soverbevisning.
Leiv Ellingsen i telefonen var en sentral figur under visefestivalen. Forøvrig var det mye hår og skjegg.
Rød Valgallianse hadde jo begynt å røre på seg, og avguden deres, kontorfilosofen Karl Marx, satt på alle svarene mente de. Mange gikk rundt med palestinaskjerf og Maos Lille Røde på indrelomma. De mest innbitte reiste på studietur med buss til «det forgjettede kommunistlandet» Albania for å oppleve hvordan «troen» fungerte i praksis.
Inspirert av hippiene i San Fransico havnet vi en dag på «Love In» i en vang, der folk hadde seg både med det ene og det andre i buskene bak paviljongen. Røyken fra «revene» steg til værs, og store tåkeskyer av «kjærlighet» svevde over tretoppene i hele vangen. Plutselig skjedde alt i vår lille by, som nesten ingen hadde hørt om tidligere.
De fleste av oss slapp fra det med skrekken, selv om det kanskje ikke alltid ser slik ut.
Men noen sjeler ble «akterutseilt» og hektet på hasj og det som verre er. Vi traff dem på byen med skulderveske og fett langt hår. De ble sittende på «Grill House» med salige blikk og mente selv de var umåtelig intellektuelle.
Narkotikahandelen fikk seg et kraftig oppsving da hippiene kom til byen, og det var mange som fikk tilbud om å prøve. Politiet gikk på jakt hele tiden, men det var lite de kunne gjøre fra eller til med saken. Alt eskalerte og haugesund var i ferd med å bli en narkotikaby.
Suget etter mer dop forkludret snart tilværelsen for mange stakkare, og den politiske kamuflasjen dunstet fort vekk i tåka av den søte røyken fra hasjpipene.
Ole Paus var i byen.
Den fredelige, naive og uskyldige, erkekonservative lille kardemommebyen vår var i ferd med å miste dyden, mens Ole Paus sto på scenen og sang at «alle politikere må også gå på do en gang i blant».
Om du lytter til LP platene som ble utgitt i forbindelse med visefestivalene i Haugesund, kan du få med en hjertelig latter. Bastian har aldri vært musikalsk, og ingen har noen gang sett han med en gitar i fanget. Likevel var han jo med på konsertene, selvfølgelig uten å bli det aller minste påvirket verken politisk eller sosialt av alle de, etter hans hode, ideologiske «villfarelsene» visefestivalene dro med seg.
Heilt uten å vite det har Bastian derimot satt sitt tydelige preg i rillene på ei av LP platene som ble utgitt etter en av visefestivalene. Ikke med sang, ikke med musikk, men med sin hjertelige latter, og det var nok på sin plass, for mye av det som ble sagt og gjort på den tiden hadde vi ganske sikkert ledd godt av i dag.
Selv om sikkert mange røkte «eventyrblanding», og drakk litt for mye øl, var jo alt sammen også naivt, uskyldig og sjarmerende på sin måte.
Avisene visste ikke om de skulle le eller gråte, og det gikk gjetord om visefestivalene over heile landet. Alt tok helt av, og hvis uttrykket fest og basar noen gang skulle passe akkurat, måtte det være den gangen.
Heldigvis hadde arrangørene vett nok til å stoppe i tide, hvis ikke er det mange som tror at mer enn dyden hadde røket på vår lille by i den tiden.
En ting var alle ungdommene som kom rekende fra hele landet for å være med på visefestival, en helt annen sak var alle de rare fremtoningene som ble værende.
Her kommer mer stoff, jeg skal bare finne LP platene på loftet og høre når Bastian ler.
Jepp, det er meg. Journalist med langt hår og integritet fra Haugesunds Dagblad. Det var en makeløs tid.