«Å herliga London» for nåken herlige bøker!

Om du ikke har fått med deg bøkene som sjétongane fra Haugesund er det på tide å gjøre noe med det. Dette er en leseopplevelse av de sjeldne, på haugesundsk, med gode humørfylte historier fra de gyldne årene i den norske historien 50,60 og 70 tallet, da alt bare gikk til himmels og ingen hverdager var grå. Du vil ganske sikkert kjenne deg igjen, uansett hvor du vokste opp, og etter sigende ler folk like godt av bøkene samme hvor de kommer fra.Terningkast 5 i Aviså sier sitt. Ha en fortsatt god sommer med Sjétongane.

Geir Kvam har skrevet fem bøker om sjétongane.

Han skildrer vår egen historie, fortalt med  skrått blikk, og humor om oppveksten i og rundt Haugesund, spesielt  på 50,60 og 70 tallet.

Den første boken, fikk mye oppmerksomhet og gjorde stor suksess. Bokhandlerne «slåss» om å ta inn den lokale bestselgeren, som ble utsolgt på en uke. Etter den andre boken, ville Haugesund Teater lage en forstilling basert på bøkene. Det ble en stor suksess, både på scenen og som takeaway teater.
Totalt har det altså blitt fem beøker til nå, men Geir Kvam sier til Haugesunds Dagblad at han har mer på lager, og en ny bok er like rundt hjørnet, med tittelen «Å herliga London».

Fra boken Sjétongane i gatå:

Det jørr nåke med deg
når du «spasere»
nerijønå minnenes gater.
Når barndommens
bekymringslause stonner
blir gjort levandes igjen.
Når ein fråsen leskedrikk
blir lykkå i livet, og tribonius
viktigare enn leksene.
Når det så vá galt,
slettens ikkje vá så  farligt allikavel,
å når de store tingå
egentligt bara vá småting.

                            Geir  Kvam

Di dyrebare jentene

Leffi, Knut å eg fant snart ut at det ikkje vá så lett å komma i snakk med jenter så me hadde trodd. Me tok på oss den finaste genseren me hadde, den  uten håler på albuane, smørte brylcreem i håret og leverte et brev te hu Ester, ei av de finaste jentene på heile skolen.

Skolen vá jo full av jenter, men det anjekk jo ikkje oss te å begynna med. Det vá fyst då me kom litt opp i klassane at me begynte å kjenna ei dragning te dei så gjekk i skjørt eller pepitarutete bukser. Det vá lett å forelska seg på avstand, men når det kom te nærmare bekjentskap, vá me nåken store grønnskollingar.
Ein dag vá det nåken lyse håver i klassen så fant ut at me måtte skriva brev te dei flottaste jentene på skolen for å få kontakt med de og avtala stevnemøter.
Leffi, Knut, eg og nåken andre satte oss ner og forfatta korrespondansen. Me forklarte nøye kim så hadde lyst å vera samen med kim og gjekk rett på sak. For sikkerhets skyld dynka me konvolutten med litt parfyme for at det heila sko virka ekstra delikat. Via mellommann blei brevet overlevert i det stora frikvarteret.
Me så sto bak tetaket, gjekk kvilelause med skrekkblanda fryd fram og tebake innerst i guttaskuret, for det vákje fritt for at me vá spente. Syntes me hadde gjort ein go jobb med brevet, og vá helligt overbevist om at jentene ville bli begeistra.
Allerede dagen ittepå fekk me brev tebake, å der sto det med svære bokstavar:
«Vi er opptatt, idioter!»
Fy fakerten så flaut det vá.